Bolivias politiske historie

Her kommer et forsøk på kort å forklare litt av Bolivias historie, som igjen kan være med på å forklare litt av urolighetene som foregår her nede for tiden. Et av hovedproblemene er at man gjennom hele Bolivias (og hele Sør-Amerikas for den saks skyld) historie har hatt utrolig dårlige erfaringer med demokrati som styringsform. Bolivia har Sør Amerikas største andel av indianere (eller indigenous people, indianer er visst et skjellsord her nede), ca.60 %, som aldri har fått noen fordeler av det vestlige demokratiets ankomst. Det var ikke før i 1994 at de i de hele tatt fikk noen anerkjennelse og betydning ved en demokratisk avstemning. Når Bolivia i tillegg har hatt over 65 presidenter på under 200 år (hvorav 20 % av disse er blitt myrdet), og en del av disse heller ikke akkurat har vært særlig demokratiske i sin styringsmåte, kan man jo forstå at man er skeptisk til ordet demokrati.

Et annet problem er at folket i Bolivia også er splittet geografisk sett. Landet er delt i ni ”fylker” eller regioner. Tre av disse, La Paz, Oruro og Potosi, ligger på Altiplano på Andesfjellene, Cochabamba, Chuquisaca og Tarija ligger i dalsiden ned mot Amazonas, og Pando, Beni og Santa Cruz er lavlandsfylker som ligger i tropiske områder inn mot Amazonas og Pantanal. Bolivia består faktisk mer av tropiske områder enn høyfjellsområder. Det er på Altiplano det finnes flest indianere, fordelt på Aymara-indianere (ca.1 mill.) og Qechua-indianere (ca.3 mill.), mens det i Santa Cruz, Cochabamba og Tarija finnes flest mestiser (personer med blandet europeisk og indiansk opprinnelse). Evo Morales, dagens president og som selv er indianer, har sin største støtte blant indianerne på Altiplano. Det kan virke som om at det i Bolivia er så store forskjeller i folkesammensetning, leve- og tenkemåter i de ulike regionene, økonomiske interesser, samt mangel på nasjonal tilhørighet, at det å samle befolkningen praktisk talt nesten er umulig.

Så litt historie kronologisk etter årstall:

1825

Under ledelse av Venezueleren Simón Bolívar ble de spanskokkuperte landene i Sør-Amerika oppfordret til å kjempe for uavhengighet fra spanjolene (som på tidlig 1800-tallet kjempet mot, og senere okkupert av Napoleon hjemme i Europa). Tidlig året 1825 klarte Bolívars general Antonio José de Sucre (derav navnet på byen Sucre) å slå spanjolene rundt La Paz, og Bolivia erklærte sin uavhengighet 6.august 1825 i byen Sucre. Bolívar ble Bolivias første president, men satt kun i 2 måneder før han reiste videre i Sør Amerika og Antonio José de Sucre overtok rollen.

1880

Stillehavskrigen. En av de største internasjonale krigene i Latin Amerika siden uavhengighetskampene. Etter mye krangling mellom Chile, Peru og Bolivia om nitratressursene i Atacama-ørkenen, et av verdens uten tvil største områder med nitrater, gikk Chile til krig mot Peru og Bolivia og vant. Dermed mistet Bolivia store områder til Chile, deriblant tilgang til Stillehavet. Dette har vært et ømt punkt i bolivianernes historie, og fremdeles går bolivianerne og furter over chilenerne som tok i fra dem havet. Dette hadde også store økonomiske konsekvenser med tanke på eksport av varer over Stillehavet, og ikke før 1992 klarte Bolivia forhandle til seg en avtale med Peru om å frakte varer tollfritt gjennom Peru til kysten hvor de fikk bruke en havn for eksport.

1899

Borgerkrig i Bolivia mellom La Paz og Sucre, hvor motstandere av å ha all politisk makt i Sucre (bl.a. forretningsfolk og maktpersoner i La Paz) gjorde opprør. Dette førte til at regjeringen og parlamentet ble flyttet til La Paz, mens den dømmende makt (Høyesterett) ble værende i Sucre. Dette er en viktig begivenhet i forhold til dagens konflikt, fordi arbeidet med å lage en grunnlov for Bolivia de siste årene har endt opp i stor krangel om å flytte regjeringen og parlamentet tilbake til Sucre eller ikke. (Det virker som folk i Sucre delvis føler seg dolket i ryggen av La Paz fremdeles etter borgerkrigen, og folk fra Santa Cruz- regionen støtter Sucre for å svekke maktposisjonen til La Paz). Kompliserte greier dette her.

1930

Chacokrigen. Krig mellom Bolivia og Paraguay i landegrenseområdet Chaco. Det sies at et amerikansk oljeselskap (U.S. Standard Oil) var sterkt delaktig i krigen da de hadde en avtale med bolivianske myndigheter om å lete etter olje i området. Landegrensen mellom Bolivia og Paraguay var ikke nøyaktig kartlagt på grunn av mye skog og ulendt terreng. Etter hvert oppstod det bråk med paraguayanske grensesoldater og krigen brøt ut. Bolivia tapte hele Chaco-området til Paraguay, og 55.000 bolivianere ble drept. Bolivia fikk alle oljerettighetene, men tragisk nok ble det aldri funnet noe olje i området.

1952

Revolusjon. Den bolivianske under- og lavere middelklassen gjorde opprør mot den daværende militærjuntaen, og Paz Estenssoro ble president. I denne perioden ble det bestemt at alle skulle få utdanning- og stemmerett (både kvinner og indianere). Det ble også satt i gang nasjonalisering av gruvedriften i landet, og omfordeling av store private landområder som heller skulle komme de fattige til gode. Samtidig som dette skjedde i Bolivia, reise Che Guevara rundt i resten av Sør Amerika, hvor han fikk stor oppslutning for sine meninger. I Bolivia møtte han mer skepsis fordi mange bolivianere mente de allerede hadde fått det de ville ha gjennom den nylige revolusjonen i landet. Noen mener det var derfor Che Guevara ble tatt til fange og drept nettopp i Bolivia. Revolusjonen i 1952 fikk likevel på langt nær så store konsekvenser som folket hadde håpet på.

1971

Diktaturhistorien begynner med general Banzer som tok makten ved et militærkupp. I denne perioden ble mange tusen bolivianere fenglset eller sendt i eksil. Det ble ulovlig med politiske opposisjonspartier og universitetene ble nøye overvåket av militæret. Dette kuppet var en del av flere militærkupp som ble gjort rundt om i Sør Amerika i samme periode. Disse kuppene gikk under navnet ”Operasjon Condor”, og de forskjellige militære hadde samarbeid med hverandre på tvers av landegrensene (Pinochet i Chile var blant en av dem som var en del av dette samarbeidet). Det sies at general Banzer har hatt en finger med i alle militærkuppene som ble gjennomført i Bolivia. Likevel ble han ironisk nok i 1997 på lovlig vis valgt til president igjen.

1985

Demokratiet begynte så smått å få fotfeste igjen da Paz Estenssoro på ny ble valgt som president.

1994

Gonzalo Sánchez de Lozada, eller ”Goni”, ble valgt til president. Goni gjennomførte en helsereform hvor mødre som skulle føde fikk støtte fra staten fra barnet var 0-5 år. Han innlemmet også i grunnloven at Bolivia var et multietnisk land, og indianerne ble endelig hørt.

2002/03

I 2002 ble Goni gjenvalgt som president (Goni slo så vidt den hittil ukjente Evo Morales ved dette valget). I 2003 ble det voldsomme protester i Bolivia da Goni ønsket å øke skattene, samt innføre lik skatt for alle, hvor da alle skulle betale 15,5 % i skatt. Visepresidentpalasset i La Paz ble ødelagt i protestene. Etter dette gjorde Goni ytterligere to store tabber som skulle få avgjørende konsekvenser for ham. Han ønsket å selge rettighetene for olje og gass i landet til USA i 50 år fremover. Samtidig ønsket han også å transportere oljen og gassen via Chile. Det å frakte ressursene via Chile var dråpen som fikk det til å flyte over for bolivianerne (som fremdeles hadde Stillehavskrigen friskt i minne) og Goni måtte flykte fra landet til USA. Etter at Goni flyktet ut av landet tok visepresidenten Carlos Mesa over. Mesa blir av mange omtalt som den beste presidenten Bolivia noen gang har hatt, og hadde mange bra idéer og tanker om hvordan han ville styre Bolivia.

2004/05

I perioden Carlos Mesa var president hadde Evo Morales klart å skaffe seg en stor tilhengerskare og begynte å sette krav til Mesa. Han krevde spesielt tre ting: 1. Selvstyre for regionene (eller fylkene) i Bolivia, 2. Valg av grunnlovforsamling for å skrive ny grunnlov (indianerne hadde aldri følt at den eksisterende grunnloven gjaldt for dem), og 3. Folkeavstemning om olje- og gassressursene i landet. For å sette press på Mesa og for å få gjennomført kravene ble det gjennomført veiblokkader og demonstrasjoner. I 2005 ga Mesa etter for kravene og gjennomførte folkeavstemning om olje- og gassressursene. Selve utføringen av avstemningen var latterlig, men det førte til at skattene på eksport av ressursene ble økt til 50 %.

Likevel ble det etter hvert så stor misnøye og kaos i landet at Mesa innså at han ikke klarte å samle folket og styre landet slik han ville, og gikk av (det var i denne perioden stor fare for at det skulle bryte ut borgerkrig i Sucre). Avgangen til Carlos Mesa ville i utgangspunktet føre til at presidenten i Overhuset i Bolivia automatisk tok over presidentembetet. En maktsugen Morales ville dette annerledes og etter massive protester og demonstrasjoner sa de naturlige arvtakerne (henholdsvis først presidenten i Overhuset, så presidenten i Underhuset) fra seg presidentembetet og overhodet for Domstolene i landet ble presset til å skrive ut til nyvalg av president.

2006

Evo Morales vant nyvalget med enorme 53 prosent. Noe av grunnen til dette var den store støtten han fikk fra middelklassen i landet som var lei av stadige presidentskifter, og hadde med Morales forventninger om en ny giv. Noe av det første Morales gjorde som president var å innføre IDH – direkte moms på olje- og gassressurser i landet. Hvert fylke fikk mye av disse pengene for å drive utviklingsprosjekter.

6.august 2006 ble den første generalforsamlingen for å skrive landets nye grunnlov arrangert i Sucre. Samlingen var godt representert fra alle deler av landet. Man ble enige om at man innen et år burde har liggende klart et forslag til utkast av den nye grunnloven. Det viste seg å være vanskelig å bli enige om noe som helst i generalforsamlingen. Et hovedpunkt var uenigheter om hvordan nye bestemmelser skulle vedtas. MAS (partiet til Morales) mente at stemming over endringer kunne vedtas med 50% flertall, mens alle de andre partiene mente det måtte være 2/3 flertall. (i og med at MAS hadde 53% av flertallet ville det vært veldig praktisk med 50% flertallsavstemninger) Dette brukte de 7 måneder på å krangle om. Til slutt kom de frem til at den store teksten måtte ha 2/3 flertall eller folkeavstemning for å kunne vedtas, mens alle mindre bestemmelser kunne ha 50% flertall.

2007

Ny krangel i generalforsamlingen. Denne gangen om hvorvidt man burde flytte tilbake regjeringen og parlamentet til Sucre. Hvorfor dette i det hele tatt ble tatt opp kan man jo spørre seg om, noe særlig relevans i forhold til å skrive ny grunnlov hadde jo dette ikke, men det førte likevel til at det ødela hele generalforsamlingen.

I august 2007 hadde man fremdeles ikke kommet frem til noe som helst, og man bestemte seg for å utsette fristen for å fremlegge et utkast med et halvt år.

23.-24. november i 2007 bestemte MAS seg for å flytte hele grunnlovsforsamlingen til en militærleir utenfor Sucre hvor kun representanter fra MAS fikk innpass. Her skrev de basisen i grunnloven på egenhånd. (grunnen til at de gjorde dette utenfor Sucre og ikke nærmere La Paz hvor de har større støtte, er fordi det i den gamle grunnloven står at en ny grunnlov må skrives i Sucre, noe sånt vertfall). Opposisjonen og spesielt middelklassen i Sucre reagerte voldsomt på dette, og 20.000 mennesker samlet seg utfor militærleiren for å prøve å bryte seg inn. En person ble i demonstrasjonene skutt av en politimann, og senere på kvelden brant studenter opp alle politiinstallasjoner i byen. Det endte opp med nesten full krig, 3 nye personer ble drept og politiet måtte etter hvert flykte fra Sucre.

Etter at MAS vedtok grunnloven i grove trekk i Sucre, flyttet de seg til Oruro og jobbet med detaljene der. Grunnloven blir stadig vekk redigert, men den har fått en del kritikk. Først og fremst vedtaksmåten. Den nye grunnloven går også veldig langt i sosialisme, hvor eiendomsretten har stort fokus. Det står at enhver eiendom skal ha en sosial funksjon. Tanken bak dette er at om man har ubrukt eiendom må dette bli brukt for å huse andre etc. Mange er bekymret for langsiktige økonomiske konsekvenser, Morales har for eksempel ingen finansminister. Grunnloven har også diktatoriske elementer; ”hvis en skaper splid i landet kan en bli fengslet i 30 dager”. Det går også rykter om at Morales har brukt militære for å skyte personer som demonstrerer ved å blokkere veier rundt om i landet.

Morales var, som man ser ut ifra den store oppslutningen under valget, godt likt av mange på grunn av sine planer og som den første som så ut til å kunne samle hele Bolivias folk, og innbyggerne hadde dermed store forventninger til han i presidentrollen. Etter at han ble president har han derimot vist seg, ifølge mange, å være på god vei til å bli en ny diktator og enda en president som svikter sitt folk. Han har blant annet funnet ut at IDH - pengene som det ble lovet at skulle fordeles ut til hvert ”fylke” i Bolivia for å brukes til utviklingsprosjekter, framover skal brukes til pensjon i stedet for. Dette vekker misnøye hos folket, som mener at pensjonen bør finansieres av andre midler, og som har mistanke om at noen av pengene går direkte i presidentens egen lomme.

Som tidligere nevnt ble det også av Evo Morales før han ble valgt, lagt frem krav om selvstyre for regionene i Bolivia. Flere av fylkene (spesielt sør i Bolivia) har på grunnlag av dette hatt folkeavstemning, og resultatene har endt opp med rundt 80 % i favør selvstyre. Ironisk nok er det på grunn av Morales´ omfordeling av de IDH-pengene fylkene var blitt lovet i utgangspunktet, praktisk talt umulig for fylkene å kunne gjennomføre et slikt selvstyre. Hvorfor Morales gjør dette er vanskelig å forstå. Kanskje er det fordi Bolivia forandres fra å være en nasjon avhengig av mineraler og gruvedrift i fjellområdene i nordvestfylkene til å bli avhengig av jordbruk og soyabønner i sørøstfylkene. Det kan være at Morales (som allerede har brent mange broer i forhold til middelklassen i fylkene i sør) økonomisk sett er redd for å få en mindre del av potten dersom sørøstfylkene får innført selvstyre.

Da vi ankom Santa Cruz tidlig i september var det på grunn av omfordelingen av disse IDH-pengene at det var så store demonstrasjoner.

2008

10.august i år hadde man i Bolivia ny folkeavstemning etter at Evo Morales stilte kabinettspørsmål. Dette er i følge boliviansk grunnlov ikke lov. Ved denne folkeavstemningen fikk Morales et enda større flertall enn han fikk ved valget i 2006. I etterkant er det dessverre snakk om veldig mye valgfusk. Det har kommet frem at folk fra 1700-tallet stemte ved valget, at flere stemte flere ganger og at mindreårige ble gitt identitetskort for å stemme. Det er snakk om at så mye som 20 % av stemmene skal være falske.

I oktober ble 20-30 stk. drept i fylket Pando. Her ble fylkesmannen anklaget (uten at noen vet hvorfor) for å ha utført dette som de kalte en massakre, og han ble bortført av militæret. Tragiske greier.

I løpet av perioden vi har vært her nede, har også Morales opparbeidet internasjonalt samarbeid med Iran og Libya, som Bolivia for så vidt ikke har noe annet til felles med enn motstand mot USA. Han har også kastet ut den amerikanske ambassadøren fra landet. Det som er mest trist med dette er at Bolivia, uansett syn på USA er økonomisk avhengig av å ha et godt samarbeid med dem, og det å bryte med amerikanerne går mest ut over de allerede fattige hvermann og kvinne i Sucre og resten av Bolivia.

-Sverre-

Kilder: Vår kontaktperson Kjell Einar, vår ytterst oppegående og politisk engasjerte spansklærer Mercedes, folk i gata, Footprint (2004), Lonely Planet (2008), Bradt Guide (2008), UDs landsider.no